Når M23 blir mer enn navnet på en motorvei

Tilstede på en virkelig derbykamp

Noen oppgjør svinger det mer av enn andre, hvor gjerne lang historie og opprivende hendelser har satt dype spor i både klubber, spillere og ikke minst supporterne. M23-derby mellom Brighton og Crystal Palace er et sådant oppgjør.
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Det finnes mange klassiske derbyer rundt om i den store fotballverden, og noen av de er virkelig store, og til dels farlige, å være tilstede på. Og alle har vil vel en derbykamp vi virkelig ønsker å få oppleve på nært hold. En av de mest klassiske derbykampene i England er kampene mellom Brighton og Crystal Palace, og endelig var det min tur til å få oppleve et M23-derby på nært hold. Dette derbyet hadde man hørt mye om tidligere, med både underholdende fotballkamper, gateopptøyer samt storming av stadion de siste to årene.
 
På selveste skuddårsdagen, lørdag 29. februar 2020, ble kampen annonsert til å skulle spilles, og hva er vel bedre å bruke denne “bonusdagen” på, enn en magisk fotballopplevelse. Med billige flybilletter tur/retur Gatwick, og enda billigere hotellpriser i Brighton, så var alt duket for at måkene fra Brighton skulle ta i mot ørnene fra Sørøst-London.
 
Sammen med en god venn reiste jeg over tidlig fredag ettermiddag. Under reisen over spøkte vi lett med Corona-viruset som så vidt hadde begynt å gjøre sitt inntog i Europa, hvorav 5 av totalt 9 smittede i England var bosatt i nettopp Brighton. Vi lot oss ikke nevneverdig affektere av det mens vi spilte kort på Casino, eller så Norwich slå Leicester 1-0 på puben fredag kveld. Bare det siste burde være et skremselsskudd for hvordan helgen kunne ende opp i en katastrofe.
 
Et av mine foretrukne hoteller i Brighton ligger plassert omtrent på stasjonplattformen man må benytte for å komme seg til og fra Amex Stadium. Kampen hadde tidlig start 12:30 (lokal tid), og min venn og jeg satt i frokostsalen på hjørnet av hotellet i det vi la merke til høy aktivitetet hos politiet i gaten utenfor. Veien ble sperret av av MC-politi, politi kom ridende med politihester, og flere biler fulgte på. Til slutt kom ca. 50 Crystal Palace-supportere gående midt i gaten, innrammet av minst like mange politifolk som dannet en ugjennomtrengelig festning rundt de. Det skal sies at det hele foregikk rolig for seg, men dette var mitt første møte med klassikeren “M23-derbyet”.
 
Kort tid etter dette var det på tide for undertegnede å komme seg i retning stadion. På vei ut hotelldøren møter vi igjen den samme supporterskaren fra sørøst-London, i påvente at de skal loses  trygt ombord toget til Falmer station hvor Brightons hjemmebane, Amex Stadium, befinner seg. Jeg ønsket på ingen som helst måte å provosere noen i det vi passerte supporterne, og lot både hjemmedrakt og skjerf være godt gjemt under jakken.
 
Vel inne på stasjonen, som er under tak, merket man godt stemningen bygge seg opp. Det var ikke flere mennesker på vei til kamp enn normalt, men det var god stemning til å være så tidlig på dagen.  Det var også en god del mer politi på stasjonen enn det normalt sett er i forkant av kamp, og noe tyngre bevæpnet. Togene fylles fort opp, hovedsakelig av hjemmesupportere, men den samme gjengen som tidligere ble også eskortert inn på det samme togsettet hvor jeg befant meg (dog i egen vogn) sammen med “sine politivenner”. Rundt både stasjonen og stadionen var det langt mer oppmøte av politi enn det som har vært normalt når jeg har vært tilstede, og man forstod ganske lett at det var lurt å ikke prøve å skille seg ut i mengden.
 
Inne på stadionen var det som alltid fullsatte tribuner som møtte til kamp. Amex Stadium rommer ca. 31.500 tilskuere, og i overkant av 10% av disse plassene er avsatt til bortesupportere. Underveis i kampen var det mye synging blant begge lags supportere, og begge parter prøvde å avbryte den andres forsøk. Det ble ekstra mye piping hver gang det var en hendelse på banen som ikke falt helt i god smak, noe bl.a. Wilfried Zaha fikk høre mye av.
 
Brightons italienske høyreback, Ezequiel Schelotto, opplevde også å pådra seg gult kort under sin oppvarming etter bare 27. minutter for angivelig å ha kastet en ball ute av spill på nevnte Zaha. Rent spillmessig var ikke denne kampen like underholdende som noen av de siste oppgjørene har vært. Brighton hadde et klart spillermessig overtak, men klarte ikke å avslutte angrepene sine slik man må for å vinne kamper i Premier League.
 
Etterhvert så går som det ofte gjør når man ikke er dyktig nok, motstanderen finner en åpning på en av sine sjanser og utnytter den til det fulle. Når Jordan Ayew setter 0-1 i det 70′ minutt, så kan Crystal Palcace-supporterne fyre opp blussene sine på stadion, og juble. Dette ble også kampens eneste mål, og Brighton-supporterne måtte se nok en fot nærme seg risiko for nedrykk.
 
Gjennom kampen så erfarte man at noen flere sang noe høyere enn i andre kamper, og at man stadig lærer noen nye gloser som ikke alltid er av det positive slaget. Med unntak av røykbluss hos bortsupportere foregikk ellers alt seg bra med lettere rivaliserende sanger.
 
Min venn og jeg hadde bestilt retur til Norge samme lørdag ettermiddag, slik at for oss var det på tide å vende snuten mot Gatwick når kampen ble blåst av. Via kjentfolk hadde jeg fått beskjed om at Crystal Palace-supporterne ble holdt igjen ca. 30 minutter, og at vi enten måtte dra umiddelbart mot toget, eller bli igjen på stadion lenge. Det siste var ikke noe alternativ for oss som hadde ca. 3 timer før flyet skulle lette. Etter en rask togtur til Brighton, samt hente sekken på hotellet, så satt vi på toget mellom Brighton og Gatwick. Togturen tar 25-40 minutter, noe som var greit for å riste av seg den verste skuffelsen. Heldigvis var ingen Crystal Palace-supportere å se, eller høre, på toget.
 
På Norwegians WiFi-nettverkt kunne vi følge kampen Watford – Liverpool på veien over mot Norge, og således avslutte en intens korthelg i Brighton. Watford vant forøvrig den kampen 3-0 og påførte Liverpool sitt første tap i årets sesong. Slik sett kan man si at resultatene denne fotballhelgen var helt absurde.
 
Men vi kom oss helskinnet gjennom kampen, casino, passkontroller, og Corona-virus, og jeg må si jeg gleder meg allerede til det neste M23-derby som jeg får oppleve. For M23-derby hadde en ramme rundt seg som var et hakk opp fra alle de andre kampene jeg har opplved i Premier League. Det var en egen stemning til denne kampen, en stemning jeg unner alle fotballinteresserte å oppleve.
 
Men neste gang… da vinner måkene!
De siste nyhetene
%d bloggere liker dette: